22-åring med mastergrad fra Cambridge og drømmejobb i Unesco

Mari Kristin Martinsen har nådd lenger enn det andre unge nordmenn drømmer om.

Tekst og foto: Dag Yngve Dahle

Alle studenter ved University of Cambridge er tilknyttet et college, der de bor og har sitt sosiale liv. Mari Kristin Martinsen var ved Lucy Cavendish College, som er forbeholdt kvinner. (Foto: Dag Yngve Dahle)

Alle studenter ved University of Cambridge er tilknyttet et college, der de bor og har sitt sosiale liv. Mari Kristin Martinsen var ved Lucy Cavendish College, som er forbeholdt kvinner. (Foto: Dag Yngve Dahle)

PARIS / CAMBRIDGE: Hvor har du studert, sa du? Hvor jobber du?! Martinsen er vant til at hennes meritter vekker oppsikt i dagliglivet.

For det er ikke alle som går ut fra prestisjetunge Cambridge University i Storbritannia med en fersk mastergrad på CV-en, slik hun gjorde våren 2014. Og det er få som går rett fra siste eksamen til en jobb som praktikant ved den norske delegasjonen til FN-organisasjonen Unesco i Paris. Spesielt ikke når man fire år tidligere var russ ved Lillestrøm videregående skole. 

Vant til lange dager

Martinsen skryter av Unesco-tilværelsen.

– Jeg trives svært godt. Dette er spennende og variert arbeid, der jeg får se ulike sider av multilateralt arbeid. Mine ansvarsområder er kultur og vitenskap. Det betyr at jeg går på møter og konferanser innen disse saksområdene, og rapporterer tilbake til de respektive departementene i Norge, sier hun til Kaleidoskopet.

Arbeidsdagen i Unesco-bygget like ved Eiffel-tårnet starter rundt ni om morgenen. Da lager Martinsen kaffe til hele delegasjonen og ser gjennom e-poster.

– Deretter sjekker jeg timeplanen til delegasjonen, og vi snakker om hvem som skal delta på hvilke møter eller konferanser. Noen dager har vi besøk. Andre dager kommer det bestillinger av rapporter fra Norge. Da bruker vi mye av tida på det, sier Martinsen, som er fra Sørum i Akershus.

Arbeidsdagene varer ofte lenger enn til fem om ettermiddagen.

– Jeg slutter i teorien fem, men sitter ofte lengre. Det har jeg ingenting i mot – jeg kan lage middag og slappe av når jeg kommer hjem. Kontrasten er uansett stor til den elleville studentkarusellen der jeg jobbet hele tida fra september til juni i fire år – uten å ha ferie, sier hun.

12 timer

Med solide karakterer fra videregående skole i Norge begynte hun på bachelorstudier i politikk, filosofi og økonomi ved University of York. Gode resultater i York gjorde at hun kom gjennom nåløyet i Cambridge, der arbeidsmengden ikke var noe mindre.

– Jeg visste at arbeidsmengden ville bli stor, men jeg hadde ikke trodd at det var så mye å gjøre som det faktisk var. Hvert eneste år jobbet jeg så mye at jeg ikke trodde det gikk an å jobbe mer – verken fysisk eller mentalt. Førsteåret i York var krevende – overgangen fra videregående skole er gjerne det – men jeg hadde enda mer å gjøre året etter. Jeg jobbet minst ti timer hver eneste dag. Slik var det også i Cambridge, men det siste halvåret jobbet jeg faktisk enda mer. I snitt ble det rundt tolv timer hver dag, også på julaften og min egen bursdag, sier hun. 

– Var det verdt strevet?

– Ja, jeg er 22 år gammel og har mastergrad fra Cambridge. Det er en utrolig følelse. I Norge går det så vidt jeg vet ikke an å være ferdig med en mastergrad som 22-åring. Jeg har jobbet hardt gjennom 17 års skolegang, så det kan kanskje hende at jeg fortjener det, sier hun.

Hun er klar over at hun har skaffet seg en utdanning som er forbeholdt de flinkeste – og de velstående.

Må takke nei

– De velkjente klasseskillene her i England så jeg ikke så mye til på Cambridge som man skulle tro. Mange internasjonale studenter gjorde muligens klasseskillene mindre tydelig. Jeg tenkte heller ikke så mye over at medstudentene har mye penger. Av og til slo det meg likevel at noen har foreldre som kan betale skolepengene, mens jeg har tatt opp et relativt stort lån, sier hun.

I Storbritannia må unge håpefulle si fra seg studieplassen fordi de ikke har nok penger.

– Mange kommer inn ved Cambridge, men må takke nei til plassen fordi de ikke får lån eller stipend. Min engelske kjæreste gjorde det veldig godt under bachelorstudiene, men har dessverre ikke råd til å ta en master uten å ha tjent opp pengene på forhånd. Og det kan ta mange år. Storbritannia har fantastiske universiteter, men dårlig finansiering og lånemuligheter for dem som ikke har rike foreldre, sier 22-åringen.

– Tyder praktikantjobben i Unesco på at man i Norge verdsetter utdanningen?

– Ja, for så vidt. Cambridge utgjør en stor forskjell, men jeg fokuserer på hva jeg har lært. I Norge synes jeg faktisk det har vært litt vanskelig å si at jeg har en mastergrad fra Cambridge. Det har vært litt som å ville fortelle hvor flink jeg er, og det er flaut å fremstå som om jeg skryter, sier Martinsen. 


Plusser ved praktikantlivet:

– De to praktikantene blir veldig inkludert i arbeidet ved delegasjonen. De består av kun to ansatte, og da er de avhengige av at vi jobber selvstendig og raskt forstår hvordan ting fungerer. Den andre dagen her ble jeg sendt rett på en konferanse i bioetikk. Her er det ingen opplæringsperiode. Det gjør det slitsomt i begynnelsen, men samtidig svært lærerikt, sier Martinsen. Hun legger til:

– Jeg setter også pris på at vi blir oppmuntret til å fordype oss innen spesifikke temaer. Det bidrar til at man får gjøre akkurat det man vil i en veldig stor organisasjon, sier hun.

Minuser ved praktikantlivet:

– Jeg ser flest plusser, men det er litt frustrerende at møter og konferanser i FN sjelden begynner når de skal. Jeg hater å komme for sent. Når et møte går over tida, blir man selvsagt forsinket til neste møte, sier Martinsen.


 

Flere artikler